Arealtilgang

Fall i oljeproduksjonen de seneste årene, og forventninger om ytterligere fall i årene som kommer, gjør at det er helt avgjørende at alle interessante og lovende områder ut fra et ressursperspektiv, blir kartlagt gjennom leteaktivitet.
Stortingsmeld. Nr. 38 (2003-2004) ”Om petroleumsvirksomheten” beskriver en ønsket langsiktig utviklingsbane for norsk olje- og gassproduksjon som forutsetter at myndigheter og industri evner å treffe nødvendige tiltak. Ett av myndighetenes viktigste bidrag for å oppnå dette er å sørge for at industrien har jevn  tilgang på tilstrekkelig, lovende leteareal og at letepolitikken er forutsigbar. Olje- og gassindustrien må på sin side bidra til en effektiv kartlegging og utnyttelse av de områdene de tildeles.

Åpne og lukkede områder
Det er nå åpnet for olje- og gassaktivitet i store deler av de tre ”petroleumsbassengene”; Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet sør.  Men fortsatt er det  store områder på sokkelen som ikke er åpnet for petroleumsvirksomhet. Det gjelder hele Barentshavet Nord, Troms II, Nordland VII, deler av Nordland VI, kystnære områder utenfor Nordland og Skagerrak. Det er store forskjeller i den geologiske kunnskapen man har om de ulike områdene. Det er blant annet boret 30 ganger flere brønner per kvadratkilometer i Nordsjøen enn i Barentshavet. Totalt er det boret ca. 1000 brønner på norsk sokkel, hvorav Barnetshavet kun står  for en brøkdel av disse med drøye 60 brønner innen utgangen av 2006.

Barentshavet er derfor lite kartlagt og området regnes for å ha en såkalt høy leterisiko, mens områdene utenfor Nordland anses som sært lovende. Oljeindustrien kjenner de geologiske strukturene fra andre prosjekter i Norskehavet. Det er derfor viktig å ikke bare vurdere hvor mye areal som er tildelt, men også prospektiviteten i arealet, m.a.o. hvor lovende området er ned hensyn til å finne olje og gass,