Kronikk: Tyngdekraft

Arbeiderpartiet vil ta stilling til leteboring i Nordland VI og VII og Troms II områdene ved behandling av forvaltningsplanen i 2010. Jeg synes det er klokt at partiet ikke skalker lukene for videreutvikling av velferdsstaten vi alle nyter godt av.

Informasjonsflyten rundt petroleumsindustrien er enorm. Til tider kan det være vanskelig for selv garvede bransjefolk å orientere seg i mediebildet. For folk flest blir det umulig.

90 prosent av petroleumsnæringens inntekter kommer folk flest til gode. Næringen gir langsiktige arbeidsplasser til 250 000 mennesker over hele landet. Norge står nå foran veivalg som vil avgjøre neste generasjons fremtid og levekår.

Mer enn noen gang er det på sin plass å kalle en spade for en spade.

Velferd.

De kommende årene vil debatten rundt åpning av områdene utenfor Lofoten og Vesterålen bare øke. Mange spør seg om hvorfor petroleumsindustrien viser slik interesse for akkurat disse områdene. Det må da være litervis med olje igjen der ute i Nordsjøen, og det gjøres vel stadig nye funn?

I løpet av 40 år med norsk petroleumsindustri har næringen bidratt med omtrent 6000 milliarder kroner – det samme som 353 veibudsjett (2009) – i statskassen. 90 prosent av næringens overskudd går direkte til den norske stat. Oljekroner har finansiert sykehus, barnehager, veier og en rekke andre goder som vi nå tar for gitt. Virksomheten på norsk sokkel har vært avgjørende for det vi i dag kjenner som velferdsstaten Norge.

Hvorfor kan vi ikke bare fortsette slik inn i evigheten? Det er ganske enkelt fordi det ikke er noen i norsk petroleumsindustri som kan trylle. Når innholdet i et glass gradvis tømmes med sugerør, blir glasset på et tidspunkt er tomt. I løpet av 40 år med olje- og gassproduksjon har tusenvis av sugerør sakte men sikkert tømt depotene under havbunnen. Siden 2004 har den norske produksjonen av olje og gass avtatt. Skal vi fortsette å fylle statskassen og skape arbeidsplasser, må næringen inn i områder hvor det er grunn til å tro at glassene er fulle. De mest lovende områdene for store funn ligger utenfor Lofoten og Vesterålen.

Solstrålene bruker åtte minutter i sin ferd til jorden. Skulle solen slukke, ville vi ikke merket det umiddelbart. Dette er en god parallell til petroleumsvirksomheten, selv om tidsperspektivet er mye lengre. Det tar vanligvis 15 år fra et funn gjøres til det blir satt i produksjon. Det siste store funnet på norsk sokkel var Ormen Lange i 1997. Viktigheten av å gjøre nye store funn, er derfor avgjørende for hvordan perioden etter 2020 vil se ut for Norge.

Ren leverandør.

Miljøbevegelsen er aktiv og flink til å sette dagsorden. At alle stemmer blir hørt er et sunnhetstegn i ethvert demokratisk samfunn. Det blir imidlertid problematisk når debatten blir tendensiøs og ensidig. Det er ingen som tar lett på å gå inn i nye områder, og den 40 år lange historien til norsk oljenæring viser at vi tar miljøet på alvor. Det er grundig dokumentert at oljeeventyret ikke har hatt noen skadelig effekt på miljøet i havområdene eller langs kysten. Næringen har god beredskap for oljevern, og samarbeider tett med lokale og regionale myndigheter.

Ifølge flere kilder som både miljøbevegelse, industri og politikere anerkjenner, som Det Internasjonale Energibyrået IEA, vil verden trenge olje og gass langt inn i fremtiden. Norge er verdens reneste leverandør med klimagassutslipp som ligger 65 prosent under verdensgjennomsnittet. Norsk gass er også et sentralt alternativ til forurensende kullkraftverk. EU vil være avhengige av mer gass fra Norge for å nå sine klimamål.

Markedet er blindt og kjøper olje og gass fra dem som kan levere. Om leveransen kommer fra Norge eller langt mer forurensende produksjonsland, er uinteressant for markedet. Hvis vi skal tenke globalt, er det dermed meningsløst å la ressursene våre bli liggende i undergrunnen.

Fraflytting.

Åpning av sokkelen utenfor Nordland og Troms er viktig for å sikre arbeidsplassene i norsk industri og vil gi aktivitet og sysselsetting for en region som har vært preget av befolkningsnedgang og tap av arbeidsplasser. Utviklingen i Hammerfest-regionen etter Snøhvitutbyggingen har gjort at unge mennesker vil flytte tilbake til hjembyen. Olje- og energiminister Terje Riis Riis-Johansen har tatt poenget, og mener det er mulig å finne løsninger som både sikrer fremtidig verdiskaping fra petroleumsvirksomheten og fiskeriene, og bevarer viktige økologiske ressurser. Flere politikere bør ta lærdom av hans balanserte tilnærming.

Etter 2020 vil vi høste fruktene av de politiske beslutningene som fattes eller ikke fattes de neste årene. Med kunnskap følger ansvar. Det er derfor jeg nå kaller et visst hageredskap ved sitt rette navn. Vi må evne å tenke globalt og lokalt i tillegg til nåtid og fremtid samtidig. Med mindre vi gjør nye store funn, er det bare å sette seg tilbake og observere tyngdekraften virke.