Norge trenger en livskraftig leverandørindustri

Deler av leverandørindustrien opplever i dag kriselignende tilstander, med ordresvikt og påfølgende permitteringer og oppsigelser. Både finanskrise og svingende oljepris inngår i dette bildet, men en viktig del av forklaringen har blitt lite belyst – nemlig sammenhengen mellom ordretørken i verftsindustrien og oljeindustriens manglende tilgang til nye leteområder. 

Få funn
Statoil-sjef Helge Lund påpekte denne åpenbare sammenhengen da han nylig presenterte selskapets resultater for tredje kvartal. Problemene vi ser i leverandørindustrien i dag, er resultatet av en vedvarende politikk hvor næringen har vært nektet tilgang til nye, attraktive leteområder. Norsk sokkel er i endring. Den er moden. Sannsynligheten for å gjøre store funn i de modne områdene er liten. Siden 2001 har oljeproduksjonen falt med nær 40 prosent. Og fallet vil fortsette, uavhengig om det blir gjort nye funn. Men vi kan dempe fallet. Derfor har vi dårlig tid. Nye, store utbyggingsprosjekter forutsetter at det gjøres nye funn. Forekomster i en slik størrelsesorden vil neppe bli oppdaget uten at man får lete på nye steder. Som kjent er det områdene utenfor Lofoten og Vesterålen næringen knytter størst forhåpninger til. Paradokset er at regjeringen samtidig legger til grunn at over 40 prosent av produksjonen i 2030 skal komme fra ressurser som ennå ikke er oppdaget.

En varslet krise
Leverandørindustrien i Norge er en sammensatt og mangfoldig industriklynge, ofte i verdensklasse innen sine spesialfelt. Slett ikke hele leverandørindustrien har problemer, mange av dem har høy aktivitet og enkelte utvider endog driften. Dette er viktig å ha med seg, ellers sitter man igjen med et galt inntrykk av situasjonen i næringen. Men den delen av leverandørindustrien som har blitt rammet, har til gjengjeld blitt rammet hardt. Først og fremst gjelder dette leverandører mot feltutbygging, undervannsentreprenører og fartøy. Det er ikke tilfeldig at det er leverandørene som jobber med feltutbygging som nå rammes av oppdragstørke. Årsaken til dette er at disse i større grad er avhengig av nye prosjekter for å få oppdrag.

Men også den delen av leverandørindustrien som foreløpig ikke har blitt rammet av ordresvikt, vil være avhengig av generelt høy aktivitet i petroleumssektoren. Oljeserviceindustrien har god sysselsetting nå, men dette er en høyteknologisk industri som er trenger høy aktivitet for å opprettholde sin posisjon som en ledende tilbyder av varer og tjenester. Næringen møter stadig nye og mer krevende utfordringer, i forbindelse med store havdyp, kompliserte reservoarer og strenge miljøkrav. Det må hele tiden utvikles ny teknologi for å møte disse utfordringene. Innovasjon er bærebjelken i eksporten av norsk teknologi, både til oppdrag i utlandet, men også til anvendelse i andre næringer. Men innovasjon skjer ikke i et vakuum – det forutsetter høy aktivitet.

Forvitring av kompetansemiljø
”Vi trenger mat også neste år”, uttalte nylig konsernsjef Hallgeir Skogen i Grenland Group til Tønsberg Blad. Han er bekymret for 180 fagarbeidere ved Grenland Groups anlegg på Kaldnes. I likhet med en rekke andre offshoreverft har ordreinngangen stupt, og Skogen ser seg nå om etter andre typer arbeid de kan sysselsette seg med. Kaldnes er et eksempel på et spesialisert offshoreverft som står i fare for å miste verdifull kompetanse. Dessverre er de ikke alene. Norsk Industri frykter at den norske spisskompetansen innen offshoreindustrien kan bli mer enn halvert innen ett år, hvis ikke det snart kommer inn nye oppdrag.

I verdensklasse
Dette er en bekymring vi deler. Norge har gjennom 40 år med petroleumsvirksomhet bygget opp en leverandørindustri i verdensklasse, det har blitt en næring som tilfører ti tusenvis av arbeidsplasser og samfunnet store inntekter – i høyeste grad en næring vi kan være stolt av. Gjennom innovasjon og teknologiutvikling bidrar næringen med offshoreteknologi og -ekspertise av aller beste merke. Industrien leverer ikke bare til norsk sokkel, men har vokst frem som en gigantisk eksportnæring, med en årlig eksport av varer og tjenester på rundt 100 milliarder kroner. Dette gjør leverandørindustrien til den nest største eksportnæringen i Norge etter olje og gass. Det ville være katastrofalt dersom denne kompetansen skulle forvitre.

Næringen selv gjør det den kan for å bidra til å få ned kostnader og derved holde hjulene i gang. I hele år har oljeselskaper og leverandørindustrien vært i dialog om ulike initiativ og tiltak som kan bidra til å redusere kostnadene i næringen. Leverandørene har bidratt aktivt til dette, ved å forsøke å redusere prisene på både nye og eksisterende kontrakter. Operatørselskapene på sin side strekker seg til det ytterste for å forlenge levetiden på marginale felt og maksimere ressursutnyttelsen. Når bransjen nå har gått i seg selv, trenger vi at også myndighetene gjør det.

Politisk mot
I flere år har industrien vært vitne til unnfallenhet og tvetydige politiske signaler. Dråper av ja og nei har blitt til et hav av kanskje, og noen petroleumsmelding har vi ikke sett hyren til på mange år. Olje- og gassindustrien er sultefôret på tydelighet – og tørster etter politikere som kan stake ut kursen fremover for landets viktigste næring. Vi kan ikke unngå å peke på at en av hovedårsakene til problemene leverandørindustrien nå befinner seg i, er myndighetenes beslutningsvegring hva angår nordområdene.

Det haster med tilgang til nye arealer. Myndighetene har også en jobb å gjøre i forhold til å stimulere til en bedre ressursutnyttelse, ved å gjøre det mer attraktivt å bygge ut marginale felt. Men det eneste som på sikt vil sikre aktivitet i leverandørindustrien og i næringen som helhet, er at nye områder åpnes for petroleumsvirksomhet. Industrien har lenge gitt beskjed om konsekvensene av sendrektighet. I så måte har dette vært en varslet krise. Norges suksessrike oljehistorie ble grunnlagt på nytenkning, gjennomføringsevne og ikke minst politisk mot. Som næring bidrar vi mer enn gjerne med de to førstnevnte. Forhåpentligvis vil våre folkevalgte kjenne sin besøkelsestid og bidra med sistnevnte.